Bonden oppi bakken: Rørtveit Gard i Telemark

Møt Gunleik Mæland, bonde fra frodige Telemark, som selger så å si alle sine produkter til to nærliggende hoteller. Rik blir han ikke, men samarbeidet sikrer hans eksistens. Så er det da heller ikke drømmen om penger som driver ham.

Et gårdsliv i bratt Telemarksterreng

Ulendt terreng, bevaringsarbeid, seterdrift, forpaktning, endeløse arbeidsdager, ustadig vær og alt som tenkes kan av uforutsette situasjoner – den norske bondens liv er sjelden lett, og på Rørtveit Gard i Vest-Telemark er det direkte tøft. Ikke at det stanser Gunleik Mæland, men det er nærliggende å stille spørsmålet om han noen ganger føler at han slåss mot vindmøller, at det er i tøffeste laget?

– Ja, det gjør jeg. Det har jeg gjort i mange år, men det går greit, sier han med et lunt smil.

Det første som slår deg når du står ansikt til ansikt med Gunleik Mæland, er at her er en mann med omsorg for naturen og dyra. I en gress- og skaukledd skråning med utsikt til pannekakeflate Flatdal – et navn valgt med omhu – og det dramatiske Skorvefjell midt imot, ligger bolighus, fjøs, stabbur, baksthus, og noen andre bygninger, usedvanlig idyllisk til. Her bor bonden med det som trygt kan kalles en kandidat til verdens beste arbeidsplass – krevende som tilværelsen enn kan være her.

Mæland har to store, og samtidig små kunder, Nutheim Gjestgiveri som ligger et par kilometer lenger ned mot dalbunnen, og Tuddal Høyfjellshotell en times kjøretur unna. Ingen av disse kan kalles turistmaskiner, og begge har et svært begrenset antall rom. Likevel kjøper de så å si alt han kan skaffe av kjøtt fra kyr, gris og lam, i tillegg til noen meieriprodukter, eplemost og andre ting. Med noe salg til privatkunder i tillegg livnærer Gunleik Mæland seg av gardsdriften. Det er hardt arbeid, og han har sjelden fri, men han er heldigvis ikke alene på Rørtveit.

Tre generasjoner på Rørtveit Gard

– Mamma og pappa bor også her på tunet, i det gamle huset som er totalrenovert, og så bor jeg i det gamle huset deres fra 90-tallet sammen med sønnene mine. Vi er tre generasjoner som er involvert i driften, forteller Gunleik stolt.

Eldstemannen Olav er snart 16 og en kløpper på alt som har med motor å gjøre, og han er både arbeidsom og interessert. Akkurat i dag er han utplassert på Eiksenteret som traktormekaniker. Innsatsen han legger ned på garden når han ikke er på skolen er uvurderlig, får vi inntrykk av.

– Han er veldig viktig på det tekniske, og er også med i fjøset. Det er også den mellomste, Halvor, og han er mye med i eplehagen. Dessuten er han med i saueproduksjonen. Så har jeg en attpåklatt som er fem år. At vi er tre generasjoner på garden er en av grunnene til at vi kan få til det her.

Som om ikke dette er nok stiller Gunleiks kjæreste Marit og hennes tre barn opp så ofte de kan for å hjelpe til. De er spesielt interessert i dyrestell og ysteri og er til enormt stor hjelp, forteller han.

– Dette er et ganske omfattende mangesysleri. Derfor er det godt å ha mange hender.
Gunleik har også litt bygdeungdom som hjelper til ved anledning, og et par voksne som jobber deltid. Det er helt nødvendig for å få bukt med alt som skal gjøres.

– Vi er en gjeng, sier han fornøyd.

Telemarkskyr, stølsdrift og gamle norske raser

Hovedsakelig driver Rørtveit Gard med melkekyr, og for å være presis dreier det seg om Telemarkskyr. De går med horn pyntet med hornknapper, både på grunn av sikkerheten og fordi Gunleik synes det er fint.

– Vi stiller dem ut på Dyrsku’n når vi kan det, og jeg synes det er viktig å ta vare på den gamle utrydningstrua rasen. Det er bare 100 slike dyr som blir melka i hele landet, og jeg har 14 av dem her. For meg er dette et viktig bevaringsarbeid. Det bruker også Solveig og Malin og Einar i sin egen historiefortelling, sier Gunleik. Han sikter til Solveig Barstad som driver Nutheim Gjestgiveri, og Einar Zakkæus Gurholt og Malin Torsdatter Abrahamsen som driver Tuddal Høyfjellshotell, altså hans to hovedkunder.

– Jeg er veldig glad for at de gjør det, for det er et kostbart arbeid. Det hadde vært mer lønnsomt for meg å ha den framavla rasen NRF (Norsk Rødt Fe), men det er viktig å ta vare på kulturen og tradisjonene og den gamle melkerasen som er stedbunden i området her.

– Og derfor er du avhengig av samarbeidspartnere som Nutheim og Tuddal?

– Absolutt. Det gjør at dette kan gå rundt. Jeg har også 85 vinterforede sauer som har fått nesten 180 lam. De er stort sett av rasen farga spæl, en spraglet sau med mye ull. Det er også en eldre norsk rase som passer veldig godt her. Rørtveit er en type alpegard, og vi må tilpasse oss landskapet vi driver i. Vi driver flere garder i grenda her, opp mot 12 stykker er det vel. Det er små bruk bortover her, som vi får låne eller leie, og som gjør at vi har nok areal til det vi driver med.

Gunleik forklarer at det er en dyr måte å drive på, med så mange små teiger. Det er praktisk talt det motsatte av å drive industrielt, lite effektivt, men givende på andre måter.

– Takket være hotellene kan vi gjøre det på denne måten.

En liten bigeskjeft er et samarbeid med Nutheim der Gunleik tar med grupper rundt i området. Han henter dem nede i lia, og tar dem med til garden der han stolt viser fram det lille bruket. Det er også en god anledning for ham til å servere noe av spekematen han produserer. Solveig på Nutheim nyter også godt av den, mens Einar på Tuddal speker sine egne skinker av kjøtt han kjøper fra Gunleik.

– Spekematen blir også solgt til kunder som kommer på garden og handler. De har bestilt på forhånd, og før jul er det utlevering. Dyrene har gått ute hele sommeren, og når slaktesesongen er på høsten kommer de rett fra fjellet. Da beholder de den gode smaken av fjellgresset.

– Du bruker ikke mobilt slakteri?

– Nei, dessverre ikke. Vi må bruke det kommersielle slakteriet. Regelverket er ganske strengt, og det er ingen mobilslakt i området her, men vi bruker lokal kjøttskjærer. Noe, som det vi skal speke, skjærer vi her på garden, og Tuddal skjærer alt sitt selv. Og speker. Det er sånt som vi planlegger så han får kjøttet når lærlingene på plass, forteller Gunleik.

Da er alt gjerne klart til mandag morgen hvor det er litt rolig på hotellet, og Einar Zakkæus Gurholt kan partere hele dyret på kjøkkenet.

– Da får kokken det akkurat som han vil ha det, og det er veldig fint. De lærlingene som er på Tuddal, er også heldige. Det er dessverre ikke så vanlig lenger at kokker parterer dyra selv, og da får de kunnskapen om alle delene og lærer hvordan de skal bruke hele dyret.

Når Gunleik snakker om at dyra hans har vært på fjellet hele sommeren, er det med henvisning til stølen, eller seteren, han eier. Der er han hele sommeren.

– Jeg tar med meg alle dyra mine, og der oppe har vi også et lite ysteri. Det er ganske nytt, men i gamle bygninger, så det ser ut som det alltid har vært der. Vi har så vidt begynt å lage litt ost, og smøret vårt fikk sølv i NM i fjor. Det var første året vi lagde smør, så det var veldig moro. Det smøret bruker jo Solveig og Einar mye av, sier Gunleik fornøyd.

Både kyr, sau og gris er med på stølen – eller «staulen», som han sier – og grisene fores da med restene fra osteproduksjonen, «myse og slike ting». Før de slaktes om høsten får de også en del epler. Grisene til Gunleik lever gode liv.

– De blir veldig gode også, bekrefter han.

Eplemost, blomstereng og kulturlandskap

Epler er en del av driften på Rørtveit.

– Nå står vi i den største delen av eplehagen, sier Gunleik og viser rundt.

– Den er planta i 1915, og den er fortsatt veldig frodig og bærer mye frukt. Arealet er ikke veldig stort, men det blir voldsomt med epler her. Så blir den også beskåret og skånsomt behandlet, og det er det mamma som gjør. Vi tar godt vare på disse gamle trærne. Det er snakk om i overkant av to tonn med epler som blir pressa til eplemost, og den går til hotellene. Den er dessuten økologisk godkjent.

Ellers på garden er det mye gressproduksjon. Gunleik skjøtter også blomsterengene, som blir brukt i foret til dyra hans.

– Det er en del av kretsløpet her. Jeg synes det er viktig å ta vare på blomsterengene. Jeg er genuint opptatt av det. UKL Hjartdal og Svartdal (UKL står for «Utvalgte kulturlandskap») har skaffet en spesiell slåmaskin som jeg får bruke i bakkene her og som er skånsom mot blomsterenga. Det er en sånn fingerslåmaskin som kutter gresset veldig fint. Den klipper gresset i stedet for bare å slå det som en vanlig maskin.

Alpinbakkene på Rørtveit blir kun slått en gang i året for at blomstene skal pollinere seg, og biologer trives her fordi de finner så mange sjeldne arter. Det gjelder også flere av de andre gardene Gunleik driver. Bevaringstanken lever sterkt i ham.

– På grunn av arbeidet med blomsterengene og alle de gardene jeg driver, og den slåmaskinen jeg har jobbet hardt for at kommunene Hjartdal og Svartdal har kjøpt inn, er jeg blitt nominert til den nasjonale kulturlandskapsprisen i år, som kandidaten til Vestfold og Telemark, forteller Gunleik stolt. Han tror for så vidt nominasjonen kan skyldes flere ting, men først og fremst arbeidet med maskinen som behandler så mye som 600 mål i området.

– Mesteparten er areal jeg driver, men det er også noe mer i Hjartdal og Svartdal som er nasjonalt utvalgt kulturlandskapsområde. Jeg har dessuten tatt vare på alle de gamle bygningene på stølen, og jeg tar imot skoleklasser som har fast stølsdag i femte klasse. Da er de hos meg en dag i august. Da ser du litt av hvordan ringvirkningene er med på å løfte området på en måte som er veldig bærekraftig. Nå er bærekraft et veldig oppbrukt ord, men jeg snakker om ordentlig bærekraft, sier Gunleik med krav om å bli trodd.

I denne delen av Telemark har det vært lagt ned betydelig innsats for å forhindre fraflytting. At det har vist seg forholdsvis vellykket skyldes nok til en viss grad gardsbruk som Rørtveit. Gunleik viser fram og tar vare på områdets historie, og sender signaler til oppvoksende slekter om viktigheten av det. Andre sentrale byggesteiner i dette arbeidet er hoteller som Nutheim og Tuddal. At du i en liten bygd i Vest-Telemark også kan gå til en pub er ikke en selvfølge, påpeker Gunleik, og han trekker i tillegg fram den veldig gode lokalbutikken de har.

– Det er mange som drar i riktig retning.

– Fortell om den lokale butikken.

– Det er Joker Flatdal, en veldig veldrevet butikk. Paret som driver den er opptatt av de samme tingene som vi snakker om nå, å ta vare på det lokale og gi tilbake til bygda på forskjellige måter. Det gir mange ringvirkninger, som at folk kommer fra Seljord og andre nabobygder for å handle her, rett og slett fordi den butikken er så bra. Da har du virkelig oppnådd mye. Jeg har hatt en del mat der, og jeg har levert mye melk på glassflasker. Det er veldig populært. Og smør selvsagt. De er veldig aktive på Instagram også, og når de legger ut ting der så forsvinner det fra hyllene med en gang. Så er det godt humør, og… Nei, det er en fantastisk butikk, sier Gunleik og smiler bredt.

Når bonden møter kokken

Ved siden av Nutheim og Tuddal har Rørtveit Gard i teorien mulighet til å forsyne ytterligere et hotell, men Gunleik synes det er vanskelig å få innpass da veldig mange hoteller og restauranter er kjedestyrt. Dermed er det mange ledd man skal gjennom, så det er ikke noe han jobber aktivt med.

– Det unike med Nutheim og Tuddal er at kokkene eier hotellene. Både Solveig og Einar forstår at det er bra for deres egen markedsføring å bruke lokal mat. Det gir gode ringvirkninger, og de ser kvaliteten på råvarene. De to står for omtrent 80 prosent av salget mitt, men jeg har økt produksjonen litt sånn at jeg kunne hatt et hotell til.

Ikke bare er samarbeidet med Nutheim og Tuddal avgjørende for Rørtveits eksistens, det genererer også et samspill mellom partene tuftet på kvalitet i alle ledd, og gjensidig tillit og respekt. I egne intervjuer skal Solveig Barstad og Einar Zakkæus Gurholt fortelle om samarbeidet fra sine perspektiver, men det som er helt klart er at alle disse aktørene – bonden og kokkene – eksisterer i et gjensidig, fruktbart og høyst gjensidig avhengighetsforhold.

Råvarene Gunleik produserer havner på tallerkenene til de to hotellenes gjester, gjennom frokost, lunsj og middag. Han er selvsagt ikke den eneste som leverer mat til Nutheim og Tuddal, men på kjøtt og til dels meieri dominerer hans råvarer spisekartene deres.
Det er noe vakkert og noe ekte over denne symbiosen der bonden møter kokken og vice versa. Gunleiks grunnleggende holdning til dyrevern, bevaring og så sunne og bærekraftige produksjonsmetoder som mulig, gir gjenklang hos kokkene han jobber med og hotellene de driver. Som han påpeker, blir hans historie del av deres historie. Rørtveit Gard, Nutheim Gjestgiveri og Tuddal Høyfjellshotell drar i helt samme retning.

– Nøkkelen til at vi skal få til samarbeid som dette, er at vi forstår hverandre. Kokkene må skjønne at vi må bruke hele dyret, og må tilpasse menyene etter hva som er i sesong og hva som er tilgjengelig av råvarer. Så må jeg prøve å tilpasse meg dem så godt jeg kan, å slakte når smaken er best og prøve å fordele det litt utover høsten, sånn at de har muligheten til å få det unna. Jeg hjelper også til med lagring, og kan dele kunnskap om speking og slike ting.

Om sommeren leverer Gunleik melk, smør og andre meieriprodukter, og da tilpasser han leveringene ut ifra om noen av hotellene har bryllup eller andre større arrangementer, eller at han på andre måter kan bidra positivt. Han er også opptatt av å bruke alt av melken.

– Smøret vårt er veldig populært. Da må vi ta ut fettet og sitter igjen med store mengder skumma melk, som vi kan lage forskjellige oster av. Da prøver hotellene å få disse inn i menyene sine så vi får brukt den delen av melken også og ingenting går til spille.

Og én ting er sikkert: Bak disse romantiske tankene ligger hardt arbeid – på begge sider – men det handler om å gi og ta. Naturen er et skjørt vertskap som også må behandles deretter. Det forstår alle involverte.