Tuddal Høyfjellshotel: Norges beste hotell med lokalmat i fokus

Einar Zakkæus og Malin Torsdatter Gurholt driver det som av Nettavisens lesere i 2025 ble stemt fram som Norges beste hotell. Det er ikke en tittel ekteparet tar lett på, og vesentlige deler av veien til gjestenes hjerter går som seg hør og bør via maten.

– Det er kjærligheten til råvarene og å snakke med bøndene og sånt som er gøy. Vi har et veldig nært forhold til Gunleik, sier hotellvert og kjøkkensjef ved Tuddal Høyfjellshotel, Einar Gurholt.

Når han snakker om «Gunleik» mener han Gunleik Mæland, bonden som driver Rørtveit Gard i lia over Flatdal i Vest-Telemark en time unna, og som vi har skrevet om på Hanens nettsider tidligere. Så å si alt han produserer av kjøtt, samt en god del meieriprodukter og andre varer, går til nettopp Tuddal Høyfjellshotel og til Nutheim Gjestgiveri.

– Det er litt morsomt. Han er liksom er bonde på sin hals, og jeg er hotelldirektør, men hele samhandlingen viser at det vi holder på med er så likt. Folk vil jo tro at jeg går rundt med slips og er pertentlig, mens han er møkkete, men det er ikke alltid sånn.

Selv om Einar har bakgrunn fra fine restauranter i Oslo og Trondheim, er det et helt annet fokus på fjellet. Han presiserer at maten skal være god og at den skal være verdt pengene. Takket være råvarene han får fra Rørtveit og noen få andre utvalgte leverandører går det helt fint.

– Men her skal folk bli mette, etter at de gjerne har gått lange turer i fjellet. Det er selvsagt veldig gøy å lage mat for å få en Michelin-stjerne, men da må du gjøre det, og det er noe helt annet enn vi driver med.

– Det er veldig god mat dere serverer likevel da?

– Ja, ikke sant? Det skal være det, men vi har et litt lite team på bare tre kokker. Jeg skulle gjerne hatt to til, men det er vanskelig å finne gode folk.

Et hotell med historie i veggene

Tuddal Høyfjellshotel er ingen stor turistmaskin, men et lite familiedrevet hotell med historie i hver plankebit. Det ble bygget i 1895 som sanatorium, og har en imponerende samling av antikviteter og gamle møbler som både er utstilt og benyttes i daglig bruk. Dagens vert Einar er femte generasjons hotellvert av Gurholt-slekta. Han har to døtre med kona Malin som driver hotellet sammen med ham, så muligheten for at nok en generasjon vil drive hotellet på solsiden av Gaustatoppen er avgjort til stede.

Den vakre bygningen i en slags nasjonalromantisk dragestil var hjertebarnet til høyesterettsadvokat Emil Roll. Trenden i fornemme bykretser i andre halvdel av 1800-tallet var å forlate byens kjas og mas og vemmelige lukter, for å søke restitusjon i uberørt natur og frisk fjelluft.

En dag Roll kom vandrende over Kovstulheia fra Tinn, ble han bokstavelig talt bergtatt av synet som møtte ham. Her ville han bygge sitt rekreasjonssted.

Med hjelp fra sogneprest Heiberg Lexow åpnet Tuddal Högfjelds Sanatorium i 1895, tegnet av arkitekt Hjalmar Wellhaven. Det var vel å merke ikke et sanatorium for syke pleietrengende, det var et sted overklassen i Kristiania kunne reise for rekreasjon.

Høyesterettsadvokaten var intet lysende talent innen finans og gikk konkurs flere ganger. I 1910 ble Tuddal omgjort til hotell, og i 1935 solgt på tvangsauksjon. Kjøperne var fire investorer fra Oslo; Olaf Bjerke, Karl August Haraldsen (faren til dronning Sonja), Zakkæus Gurholt og Magnhild Simonsen.

Sistnevnte hadde erfaring med forretningsdrift i Oslo og drev hotellet frem til 1940. Da tyskerne invaderte hotellet og skulle bygge kraftlinje fra Rjukan til Herøya, ville ikke fru Simonsen være med lenger. Hun solgte aksjene sine til Gurholt, som også kjøpte ut de andre aksjonærene.

Zakkæus og hans kone Gudrun flyttet opp til Tuddal for å drive hotellet på helårsbasis og holdt det gående i 31 før neste generasjon tok over. Det er takket være Gudruns estetiske sans og anskaffelse av vakkert interiør og kunst, at hotellet ser ut som det gjør i dag.

Å ta inn på et av Tuddals 20 rom er som om du har booket deg inn på et museum. Absolutt overalt hvor du vender deg blir du møtt av møbler du ikke får kjøpt på Bohus eller Ikea. Det er et gløtt inn i en fortid som harmonerer godt med vertskapets beslutning om ikke å ha fjernsynsapparater på rommene.

– Tanken er at du skal komme hit for å gjøre helt andre ting enn å se på TV. Vi oppfordrer heller gjestene til å lese en god bok eller gå turer i det nydelige landskapet, forteller Malin.

Norges beste hotell med røtter i lokalsamfunnet

Det er kanskje blant årsakene til at Nettavisens lesere kåret Tuddal Høyfjellshotel til Norges beste hotell i fjor. Einar og Malin vant utmerkelsen foran 19 andre nominerte hoteller, og da førsteplassen var et faktum, var de klare på at den ikke utelukkende skyldtes egen innsats.

– Aller mest vil vi takke vårt fantastiske team, sa Malin til avisen. – Denne prisen er ikke vunnet av tilfeldigheter – den er resultatet av hardt arbeid, dedikasjon, omsorg og ekte gjestfrihet. Hver eneste ansatt legger ned en formidabel innsats for å skape de små og store øyeblikkene som gjør oppholdet til noe helt spesielt.

Den dagen Hanen er på besøk har den ukrainske servitøren Tetiana sin første vakt på restaurantgulvet, tydelig nervøs for å presentere menyen for gjestene. Det er ikke mange måneder siden hun og ektemannen Artem ble ansatt, og knapt kunne et ord norsk. Den jobben utfører hun nå med forbløffende god uttale, og etter hukommelsen. Om vi skal tolke Tetianas innsats her som et eksempel på de ansattes «formidable innsats» er det liten tvil om at Malin har et svært godt poeng.

– Det er veldig viktig for oss å inkludere mennesker som flytter hit, å få dem i arbeid slik at de blir i bygda. Tetiana og Artem har også barn på Montessori-skolen som vi har vært med å starte. Uten skole i bygden dør vitaliteten, så alt henger sammen, forteller Malin.

For HANENs del er det likevel maten som er hensikten med besøket, som vi har reist til fjells for å snakke om. Blant annet har Einar og teamet hans servert telemarksku fra Gunleik på Rørtveit. Han er en av svært få bønder som arbeider for å ta vare på denne rasen. Det er i dag kun 100 slike kyr som går på beite, og Gunleik har 14 av dem.

I likhet med Solveig Barstad som driver Nutheim Gjestgiveri (se egen sak) benytter også Einar grønnsakene til Eldbjørg Lognvik. Hun er logoped og idealist, som ved siden av jobben dyrker det hun kan av grønnsaker som hun leverer til de to hotellene.

Å bli servert råvarer som det disse to produsentene skaffer til veie gir gjestene en opplevelse av luksus, og er vitnesbyrd om at du ikke trenger å oppsøke Michelin-restauranter for å spise godt. Einar Gurholt vet hva han gjør på kjøkkenet, og har da også jobbet med noen av de beste.

At han faktisk ble kokk er riktignok en indirekte konsekvens at han ville drive hotellet. Han lærte av sin far at han i så fall måtte ha et annet yrke ved siden av å besitte vertsrollen, og som kunne brukes på hotellet.

– Jeg gikk først på kokkeskole på Notodden og så i læra på Le Canard (som hadde én Michelin-stjerne) i Oslo som ikke finnes lenger.

I militæret var Einar kokk på ubåt, og han søkte deretter lykken hos den omdiskuterte kokken Kevin Thornton i Dublin på hans tostjernersrestaurant.

– Jeg vet ikke om det var gøy akkurat, men det var veldig lærerikt, sier han diplomatisk. Her fikk Einar innblikk i hierarkiet fra den franske tradisjonen. Det var tøft, får vi vite, men han lærte mye. Neste stopp var Trondheim der han begynte å jobbe for Heidi Bjerken på hennes Credo. Dette var mange år før restauranten fikk Michelin-stjerne.

– Jeg jobbet der i tre år, og det er nok Heidi jeg har lært mest av, i hvert fall innen det vi driver med her, sier Einar.

Mangt et måltid har vært tilberedt fra Einar Gurholts hånd siden den gang. Han og Malin møttes i Karibien da han var på jordomseiling, og de tok over driften fra Einars foreldre Elsa og Rune i 2016. Det har vært en altoppslukende oppgave, samtidig som de har fått to barn og temmelig spontant fant en liten tidslomme der de kunne gifte seg i 2023.

Et lite økosystem av lokalmat

I en perfekt verden ville Einar vært langt mer på kjøkkenet enn han er, og mer ute hos produsentene, men begge er likevel oppgaver den travle hotelldirektøren prioriterer så godt det lar seg gjøre.

– Vi har på en måte lagd oss et lite nettverk her oppe, med Eldbjørg som dyrker grønnsaker til Solveig og meg, og Gunleik som leverer kjøtt og meieriprodukter til oss. Dette foregår utenom alt av fylkeskommuner og alle som lager prosjekter og skal ha prosjektpenger og alle de greiene der. Det har vi vært med på tusen ganger, og det blir aldri noe ut av det. Vi fant ut at vi driter i det, og så gjør vi det bare sjøl, sier Einar fornøyd og utdyper opplegget:

– Det vi har sagt til Eldbjørg som dyrker grønnsaker gjennom hele sommeren er at hun kan dyrke akkurat det hun vil, og så lover vi å kjøpe det. Det må man for at dette skal funke, så det gjør vi. Hun dyrker, og plutselig får vi det ene og så det andre, sier han strålende fornøyd.

Modellen er ikke helt den samme med Gunleik Mæland på Rørtveit, men han er også til de grader del av det lille økosystemet de har bygd seg.

– Med ham har vi gjort en intern deal om at vi ikke serverer noe storfekjøtt som ikke er telemarksku. Aldri. Vi har en annen regel også, og det er at alt kjøtt vi bruker skal være norsk. Den er litt vanskeligere å overholde. Nå i helgen hadde jeg noen gjester som absolutt skulle ha hjort, selv om det ikke er sesong, så det nærmeste jeg klarte var Sverige. Der må vi av og til jukse litt, men alt storfe vi har servert de siste fire årene er telemarkskyr fra Rørtveit Gard.

Gunleik er da også kjempehappy med situasjonen, og som Einar presiserer funker det veldig fint. De hjelper hverandre når det trengs, som hvis Gunleik har en ku han må slakte og Einar «egentlig» ikke har plass. Han tar den imot likevel.

– Det går som regel bra, men det er klart at du må ha litt fryserkapasitet. Så må du også gidde å bruke alle delene på dyret. Det er ofte der det skorter for noen, men det har nå vi valgt å gjøre selv om det er litt tungvint. Da blir det også et veldig bra samarbeid. Han har også epletrær, så vi og Solveig kjøper vel alt han lager av eplejuice som vi da serverer til frokost.

Einar skryter også av griseproduksjonen til Gunleik.

– I fjor kjøpte vi fem griser av ham, og de går vilt oppe på fjellet og beiter på stølen hans. Det er kjempekvalitet, og dette er glade griser. Derfor har vi nå ti nye skinker som vi har speket selv hengende i stabburet. Han har også spælsau, og hvert år kjøper vi 30-40 lam som blir til fenalår og pinnekjøtt og lammestek og alt mulig, så det er ganske kult.

Som Einar påpeker kunne Gunleik solgt til Gilde, men den typen bønder som han er synes det er stas at kjøttet ikke blir blandet med alt mulig annet. Han er «ordentlig» bonde.

– Det er det som er så kult!

Når lokale valg krever litt mer

Tuddal Høyfjellshotel kjøper også melk fra Rørtveit, og det Gunleik klarer å lage av smør blir fordelt mellom Tuddal og Nutheim.

– Vi selger mye rømmegrøt, så vi kjøper rømme fra ham, men han kan ikke levere hele året. Når han har kalver, må han ha melken til dem. Det er veldig stas om sommeren når vi får melk fra Gunleik og kan fortelle frokostgjestene at den er hans.

Hotellets beliggenhet inviterer også til andre små samarbeid. Einar forteller at han har lite kapasitet til å sanke selv når høsten kommer, annet enn «litt sopp, kanskje», men at han tidligere hadde en hyttenabo som leverte 40 kilo multer hver høst. Det hender stadig at de får noen «leveranser» av den typen som de gjerne bytter i en middag eller noe slikt. På den måten får de meget lokal sopp og bær, en av de åpenbare fordelene med å være midt i landskapet som Tuddal er.

Hotellet er også forskånet fra de store «hyttelandsbyene» i nærheten. Riktignok har tettheten økt en smule, men sammenlignet med andre fjellområder er det bare småtterier. Når du våkner om morgenen er det med utsikt til det gåtefulle Kovstulvatnet, der et dødt furutre står i forkant som om det var et maleri av Lars Hertervig. Hyttene ligger spredt i landskapet, men ikke så det er sjenerende.

Tuddal holder åpent året rundt, og vintersesongen er selvsagt attraktiv. Hotellet ligger i et løypenett på 70 kilometer, og både i førjulstid (det er stengt på selve julaften), vinterferie og påske går det for seg på kjøkkenet. Det er også mildt sagt livlig når det arrangeres spesielle «Babettes gjestebud»-weekender, tre ganger om høsten. Da gjenskapes det spektakulære måltidet fra Karen Blixens berømte novelle.

At det er Gunleik og Eldbjørg som er hovedleverandører til kjøkkenet er på det rene, men det sier seg selv at de ikke kan levere alt, og definitivt ikke til Babettes gjestebud der både skilpaddesuppe, russisk kaviar og vaktler er del av menyen. Det er for øvrig grenser for hvor mye Einar vil skryte på seg av at maten er lokal, av forskjellige årsaker.

– På TripAdvisor fikk vi slakt en gang fordi vi påsto at vi drev med lokalmat, og de kunne ikke se at det var lokalt. Den aktuelle dagen hadde hun som serverte nevnt to ting på menyen. Den ene var en italiensk skinke som vi dagen før hadde fått i gave av noen gjester fra en vingård i Italia. Sånt synes vi er kult, så da serverer vi den skinken og er stolte over å ha fått den, og bla-bla-bla, men det er også en historie som er viktig å fortelle selv om skinken ikke er lokal. Den andre tingen var safran. Vi hadde en kokk fra Iran som dessverre har sluttet nå, men han fikk alltid sendt opp safran av den ypperste kvalitet fra sin bror, sier Einar og presiserer at om man har tilgang på såpass til safran, så bruker man safran. Noe annet skulle tatt seg ut.

Og her kommer det virkelige paradokset:

– Samtidig fikk de servert suppe med pinnekjøtt oppi fra eget stabbur. De fikk lokal fjellørret, og de fikk masse annet på menyen som var kjempelokalt, men det ble ikke nevnt. De slakta oss fordi her var det safran og italienske skinker, og vi påsto at vi drev med lokal mat. Alt det andre på menyen kommer liksom som en selvfølge, at grønnsakene er fra Eldbjørg og sånn og sånn, men det nevnte de ikke for det var liksom ikke den historien de ville fortelle.

Einar lever sannsynligvis svært godt med at ikke alle liker maten hans, men her var det åpenbart at agendaen var å være kjip. Da blir det annerledes.

– Da tar i hvert fall jeg meg nær av det. Jeg blir lei meg, og tenker, hvorfor gidder dere å skrive sånn? Derfor er jeg litt forsiktig med å sette oss i den situasjonen så folk kan ta oss på det. Av og til må du bruke gressløk fra Kenya om vinteren fordi det er der den kommer fra. Noen får det til på andre måter, men da har de sanket og tørket og brukt mye penger og ressurser på det. Det er fint, men det har ikke vi råd til å drive med.

Når gjestene spiser, bidrar de til mer enn et måltid

Moralen er dog svært enkel.

– Man må være stolt av det som er lokalt, og det som er godt, og da spesielt når man har et nært samarbeid med så fine mennesker som Eldbjørg og Gunleik. Vi liker å vise at vi har gjort en jobb, men vi vil også vise at det er gjort like stort arbeid på den siden. «Nå sitter dere og spiser her, menyen koster kanskje 950 kroner og dere tenker kanskje at det er mye penger, men samtidig brødfør dere Gunleik, som har tre barn, og hun som bor litt lenger ned i dalen har én sønn. Dere bidrar veldig mye til å holde liv i lokalsamfunnet her, og det er superviktig – og det er ikke dyrt.»

Det er muligens litt dyrere for hotellverten og kjøkkensjefen på Tuddal å velge lokale leverandører som han gjør, men han er klar på hvorfor.

– Det er et valg man tar, og det er et valg gjestene tar når de kommer og spiser her. Det synes vi er kult å bidra med, avslutter Einar Zakkæus Gurholt.